Det var en vanlig bibliotekhverdag med noen elever som småsnakket og noen satt med nesa dypt ned i bøkene. Det banket på og inn kom to menn som kunne se ut som de kom fra Midtøsten eller rett og slett fra Oslo kanskje. De snakket engelsk og så ut som imamer, med lange kjortler og turban på hodet. Den eldste av dem spurte meg om vi hadde koranen på tysk. Jeg har opplevd et par ganger før, at noen har kommet inn fra gata og trodd biblioteket var offentlig. Men denne gangen sa jeg ikke noe om at det var et skolebibliotek, så vidt jeg husker. Jeg likte kanskje så godt det absurde i situasjonen, slik at jeg spilte med. Jeg hentet fram bibliotekets tospråklige versjon av koranen, som står på norsk og arabisk side om side (som kjent skal jo koranen leses på arabisk). Vi hadde den altså ikke på tysk. Noe de kanskje lurte på siden dette er en steinerskole. Jeg ga boka til den spørrende. Han gikk lenger inn, la koranen på bordet, så i den og kysset den. Deretter lot han den ligge på bordet, og gikk til den andre mystiske herren. De to sa ha det og gikk. Jeg spurte ikke noe nærmere om hvorfor de hadde kommet. Det er jeg glad for, for da husker jeg situasjonen som rett og slett forunderlig. Uansett, koranen har vi, til og med kysset på av en imam (antageligvis).
Siri Oftestad Aronsen
bibliotekar
