Lysskye affærer i «Bibliotekets forunderlige verden»

I høstens første innlegg fra «Bibliotekets forunderlige verden» har vår bibliotekar Siri funnet frem noen litt uheldige titler fra biliotekets samling:

Nå i høstmørket tenkte jeg at vi skulle gå lenger inn i mørket, inn i lysskye affærer. Jeg vil trekke frem en bok om Afrika med den svært lite politisk korrekte tittelen: Afrikas mørke hemmeligheter av Hans Joachim Matussek fra 1988. Må også trekke frem tittelen på en annen bok her på biblioteket, om Afrika av Knud Vilby fra 1996 med den heller ikke så heldige tittelen: Det svarte Afrika. Det er interessant å lese bare overskriftene til kapitlene i Afrikas mørke hemmeligheter som sier mye. For eksempel «De begrensede muligheters kontinent» og titlene fulle av to farger (eller er de ikke farger?): «Svart kontinent», «Det hvite Afrika» og «Det svart-hvite problemet». Som forsvar for disse titlene kalles den delen sør for Sahara for det svarte kontinent, fordi det ikke ble oppdaget og utforsket før fram til 1440-tallet (ifølge denne boka).

Det er ikke måte på hvor mange problemer Afrikas mørke hemmeligheter tar opp. Den heter jo tross alt: «…mørke hemmeligheter. Men hele holdningen er vel ikke helt av den gode. Den tar opp nesten bare negative ting som rasekriger, despoter, korrupsjon, alkoholens makt osv. Et kapittel handler om hvordan afrikanere tenker. Bare det å skrive «afrikanere» som ett type folk, er jo en altfor kraftig generalisering. Her står det: «Vår sivilisasjon (vestlige) og all dens teknikk tvinger oss til å leve et komplisert liv. Til sammenligning virker afrikaneren både frigjort og ubesværet i sin måte å føle, tenke og ville noe. Hans måte å tenke på likner på mange måter barnets med de fordeler og ulemper det fører med seg. Denne sammenlikningen er ikke et forsøk på å nedvurdere afrikanere. De er likeframme og vennlige og lar seg lett påvirke av politisk propaganda. Vi følte oss til tider som i en stor sandkasse. Det ble trettet som mellom barn». Her mener forfatteren å si noe pent om afrikanere, men egentlig nedvurderer dem til å være kun følelsesstyrte og uten fornuft på en måte. Det er interessant å se via slike gamle samfunnsbøker, hvordan synet på folket i landene i Afrika, har blitt mer nyansert og at man har fått mer respekt for de ulike folkeslagene. Men på en måte virker disse fremstillingene av afrikanerne som litt rørende i all sin klønete måte å se verden på. Det var jo sannsynligvis ikke tenkt som en nedvurdering.

Kanskje dette kan være en god bok å bruke i historie- eller samfunnsfagtimene om synet på Afrika gjennom tidene?

Løp og lån!

 

Flere artikler Pluss ikon