Kronikk DN 18 februar 2015

Hvorfor opprettholder regjeringen driskrimineringen av friskolene i ny friskolelov? Rektor Bernard Daub har kronikk i dagens DN

Link til kronikken i DN onsdag 18. februar 2015 finnes her.

Les den uredigerte originalteksten til kronikken nedenfor:

Ny friskolelov! Gammelt nytt under nytt navn?

15. januar gikk høringsfristen for regjeringens forslag til en ny friskolelov ut. Et stort spennings moment er denne regjeringens nye ideer innen et av deres satsningsområder. Nytt, eller mer korrekt, gammelt nytt, er navnet friskoleloven. Privatskolebegrepet ble innført av Stoltenbergregjeringen utifra en restriktiv holdning til tidligere friskoler. Med en ny friskolelov er vi tilbake til utgangspunktet. Navneskiftet gir allikevel et viktig signal om at vi nå har en regjering med et mer liberalt syn på privatskolene. Frittstående skoler oppfattes lettere som skoler med et pedagogisk alternativ. Betegnelsen understreker at deres pedagogiske valg ikke blir diktert av staten. Friskoler er uten tvil en betegnelse som åpner for større horisonter enn privatskoler. Heller fri enn privat!

I motsetning til Stoltenbergregjeringen har sittende regjering motiver for å forandre privatskoleloven stort sett vært et ønske om å tillate et større mangfold av friskoler, samt økt konkurranse. Dagens privat- skolelov stiller krav om at private skoler må drives på et særskilt grunnlag eller formål. Dette har i hovedsak begrenset private skoler til skoler med religiøst grunnlag, skoler med anerkjent alternativ pedagogikk som Montessori og Steinerskolen, religiøse skoler og skoler som spesialiserer seg på toppidrett. Den ny Friskoleloven skal åpne for nye alternativer, såkalte profilskoler. Det understrekes også at disse skolene skal betraktes som et supplement til det offentlige skoletilbudet.

Høyres lovnader om fritt skolevalg og mangfold i alternativer er ivaretatt i dette forslaget. Et større mangfold av friskoler vil gi mulighet til det frie individet, eller foreldrenes mulighet å velge den pedagogikken og den skolen de betrakter som den best egnede for sitt barn.

Spørsmålet er allikevel om denne loven representerer noe nytt utover terminologien.

Retten til å velge en alternativ skole i forhold til den offentlige er forankret i FN konvensjonen om sosiale og økonomiske rettigheter som ble en integrert del av norsk rett gjennom menneskerettsloven fra 1999. Det må nevnes at denne forpliktelse er uavhengig av de partipolitiske programmer eller rødgrønn eller blåblå regjering. Forslaget er med andre ord ingen heroisk bragd fra vår nye regjering, men det er betryggende at denne forpliktelsen fremheves på første siden av det nye lovforslaget. Dette har overraskende nok stått alt for lite i fokus i tidligere debatter om private skoler. Det er også viktig å fremheve at friheten og muligheten til å skape alternative skoler er viktig. Frittstående skoler må ikke bare betraktes som et supplement til offentlige skoler, men som et kjærkomment innslag i landets pedagogiske landskap. Frihet istedenfor statskontrollerte pedagogiske føringer og kontroll, gir rom for nye ideer og erfaringer som er relevante for en bred pedagogisk forskning. Det burde være en selvfølge at hovedmotivet for å skape slike skoler er pedagogiske visjoner og ikke business. Pedagogikk og dannelse bør ikke kommersialiseres og må alltid vernes om som non profitt-foretak. Det er derfor på sin plass at det nye lovforslaget innebærer skjerpet kontroll av finansielt utbytte, og med nye straffetiltak ved brudd på denne bestemmelsen.

Notatet viser at friskolenes økonomiske fundament blir uforandret. Det nye forslaget beholder den eksisterende forskjellsbehandlingen mellom offentlige skoler og friskoler. Høringsnotatet gir fortsatte en skjev fremstilling av det som er friskolene reelle økonomiske rammevilkår. Her uttales det at: Godkjente friskoler mottar offentlig støtte som utgjør rundt 85 prosent av driftskostnadene i offentlige skoler.

Det er, som påpekt mange ganger før, ukorrekt. Dagens ordning uten støtte til kapitalkostnader,(husleie, investeringer og vedlikehold), tilsvarer en offentlig støtte på rundt 70 %. Kostra- kriteriene for finansiering av friskolene er feil og dessverre uforandret. Det betyr fortsatt forskjellsbehandling mellom offentlige og private skoler. Fraværende er også egne satser for skoler med programområder med særskilte utgifter. Både stortinget, utdanningskomiteen og friskolenes kontaktforum har tidligere etterlyst egne satser for videregående skoler med rene musikklinjer uten at det har ført til en ny praksis eller foreligger som forslag nå. Det fokuseres kun på egne satser til videregående skoler med toppidrettstilbud. Nytt er til og med differensierte satser for slike skoler. Spørsmålet om likestilling mellom offentlige skoler og friskolene blir ikke drøftet på tross av at det henvises til andre finansieringsmodeller som blant annet i Sverige hvor friskolene får 100 % statsstøtte. Hvorfor denne modellen ikke kan anvendes i Norge kommer ikke fram. I virkeligheten innebærer forslaget et kamuflert forbud for friskolene til å kunne skaffe seg en driftsituasjon på høyden med offentlige skoler. De siste årenes satsning på skolebygninger i milliardstørrelse forsterker denne påstanden mer enn tidligere.

Et neste punkt hvor forskjellsbehandling opprettholdes er 20 dagers fraværsregel på videregående skoler. Er det rettslig korrekt at denne regelen kun gjelder for private/friskoler? Hvorfor skal friskolene, som allerede har et svakere økonomisk handlingsrom straffes, bli fratatt statsstøtte for elever som har mer enn 20 dager fravær, og ikke de offentlige skolene?. Tatt i betraktningen at frafallstatistikk på offentlige videregående ligger på toppen i internasjonale målinger, ville det ha vært svært vanskelig å drive offentlige videregående skoler med en slik regel.

Høringsnotatet viser svært lite nytt. Det er overraskende at overgangen fra en regjering som ønsket å begrense privatskolene til en regjering som åpner for flere, ikke har en klarere profil som fører til reelle forandringer på sentrale problemstillinger. Retten til å skape frie skoler er takk og pris ivaretatt, men denne retten burde også gå hand i hand med en likhetstanke i forhold til tilskuddene. I forhold til ulike rettsprinsipper knyttet til internasjonale konvensjoner, som notatet blant annet henviser til, kan det å definere en finansieringsmodell med 85 % statsstøtte istedenfor 100 %, betraktes som en diskriminering av friskolene.

Med andre ord er budskapet det sammen som før. En rettferdig og likeverdig holdning er fortsatt fraværende. Friheten har sin pris. Retten til frie valg er knyttet til begrensninger. Betydningen av frihet, likhet og brorskap som grunnmur i et demokratisk samfunn ble markert tydelig ved feiringen av 100 års jubileet for grunnloven i fjor. Det burde være en selvfølge at alle overordnete skolepolitiske føringer, uavhengig av partipolitiske programmer, ivaretar disse idealene. Oppsiktsvekkende er at man i dagens Norge ikke føler seg trygg på at et grunnleggende prinsipp i norsk rett som at likt skal behandles likt, blir respektert på et av de mest uselviske og samfunnstjenlige formål som utdanning av barn og ungdom. Hovedspørsmålet er: hvilke ideologiske prinsipper eller forvaltningstekniske problemer står egentlig i veien for at hverken en blå-blå eller rød-grønn regjering kan gi oss denne garantien?

Situasjonen illustrerer i all sin tydelighet at både blå-blå og rød-grønne føringer, viser mangel på hvitt, likhetens farge, i sine holdninger og planer vedrørende private eller frittstående skoler.

Arkitektene bak denne nye loven kan nå snu denne trenden. De har en unik mulighet til å skape en ny tidsepoke i norsk skolepolitikk. Vi ser fram til et endelig lovforslag hvor frihet, likhet og brorskap eller i tilsvarende fargeterminologi, blått, hvitt og rødt, er ivaretatt utover navnebyttet.

Bernard Daub
Rektor ved Oslo by steinerskole

Kronikk DN 18 februar 2015

Flere artikler Pluss ikon