Rektor Bernard Daub

Bernard i Ukeavisen Ledelse

God morgen! Hei! Hallo, velkommen!

Av Nina Kraft. Gjengitt med tillatelse.

Bernard Georges Antoine Daub, Bernard for lærere, elever og foreldre, står i døren i Oslo by steinerskole og ønsker alle de 470 elevene velkommen hver morgen. Hver dag. Det blir 30 minutter daglig hilsing. Vel anvendt tid og god prioritering av tiden, synes rektor.

—Hei! God morgen! Rektor får øyenkontakt med de fleste. Noen tar ham til og med i hånden.

Ungdommene mellom femten og nitten haster forbi. Noen smilende, andre morgengretne og med blikket stivt mot bakken. Enkelte med musikkutstyr i ørene så de ikke enser Daub en gang.

Omsorg og kontroll

De fleste tar i mot rektors daglige, vennlige omsorg som om det skulle vært en selvfølge. Noe det er for dem, fordi de ser ham her hver morgen før skoledagen begynner. Daubs daglige omsorg — eller kontroll, om man ser det slik — er en del av hverdagen. Når de siste elevene kommer noen minutter etter 08.30, sier Daub:

— Tre minutter forsinket i dag, Anna! Du må skjerpe deg. Eller: Fort deg Oda, dette er tredje gangen denne uken!

— Jeg ble steinerskolelærer fordi jeg var svært misfornøyd med min skolegang. Skolen hadde så lite å bidra med. Jeg pugget kun fag og fikk ikke svar på spørsmålene mine, sier rektor ved Oslo by steinerskole, Bernard Georges Antoine Daub. FOTO: NINA KRAFT

— Båten var forsinket, mumler en unggutt som forklaring. Men en annen gutt sier avvæpnede ærlig:

— Jeg forsov meg. Beklager! Daub liker en åpen innrømmelse bedre. Han vet når morgenbåten til Oslo går, for han bor på Nesodden selv og tar den hver morgen.

— Kjenner du alle ansiktene?

— Etterhvert gjør jeg det. Og jeg har gjort det til en sport å kjenne så mange navn som mulig.

Rett som det er tar Daub en titt rundt hjørnet for å se om det står en ungdom der med en sigarett. Det er ikke lov til å røyke på gata utenfor skolen — skjønt forbudet overtredes tydeligvis hyppig, for bakken i det øverste kvartalet i St. Olavs gate er overstrødd med sneiper.

Noen ganger står det et ungt par rundt hushjørnet og kysser og koser seg litt før skoledagen begynner. Det synes derimot rektor bare er hyggelig.

— De er jo mine oppdragsgivere. Jeg hadde ikke hatt jobb uten dem. Det første møtet med skolen betyr så mye. Å bli møtt med vennlighet og glede i hverdagen, er viktig for oss alle. Det gleder meg å stå her, sier han.

Mine oppdragsgivere

— Jeg gjør det ikke av plikt, igjen har bedt meg om det, det er min ide. Jeg gjør det av glede for å gi elevene glede som det første de møter hver morgen. Det er derfor jeg prioriterer det. For — tro meg — jeg har nok å gjøre som rektor, tilføyer en smilende Daub når han har kommet seg opp på kontoret i den ganske nedslitte bygningen. Vi er langt unna skolepalassene som bygges i den offentlige skolen, og enda lenger unna bildet av privatskoler for den snobbete overklassen som tegnes i deler av den politiske debatten.

— Når du viser hver elev så stor respekt, medfører det at du kan være på elevens side dersom det oppstår en konflikt mellom en elev og en lærer? Altså ikke sånn som da jeg gikk på skolen, da læreren hadde rett, uansett?

— Hvis det oppstår en uenighet eller konflikt mellom en lærer og en elev, lytter jeg til hvordan begge sider forteller hva som har skjedd. Men ofte finnes det ingen vinner. Det viktige er å få til bedre løsninger for at alle skal få det bedre. Da blir ingen satt i skammekroken. Også de unge kan være ærlige og åpne. Den tryggheten — at de alltid blir hørt, at de kan snakke ut, ærlig — tror jeg mange unge mennesker sjelden får. Selv i Norge i dag, sier franskmannen, som snakker bedre norsk enn mange nordmenn — kun med en ørliten, sjarmerende aksent etter å ha bodd i Norge i 26 år.

— Det kan vel allikevel være skummelt for lærerne, som er vant til at de har autoriteten?

— Ja, de liker ikke alltid at jeg går inn i klasserommet og drøfter ulike forhold i undervisningen med elevene, sier han utilslørt.

— Men evaluerer jeg deg, må jeg gi deg retten til at du evaluerer meg, forklarer han.

— Det er et viktig prinsipp for meg, både overfor elever og ansatte. Skolen er en læringsarena for oss alle, også de ansatte, også meg selv. Du kan ikke fremme læring hos andre mennesker hvis du ikke selv er i en læringsprosess. Du kan ikke snakke om noe som du ikke utfører selv. Jeg har ingen fasit. Åpenhet betyr at alle kan gjøre feil. Jeg også. Men når man gjør en feil, kan man lære av det. Det er et viktig prinsipp for meg. Alle kan gjøre feil, men jeg har en grunnleggende tillit til at mennesker kan utvikle seg. Ledelse er selvledelse.

— Er mobbing et problem hos dere?

— Det er det lite av. Svært lite.

Med stokk mellom pultradene

Da Daub selv gikk på skolen i Frankrike på 1960 og 70-tallen var det andre boller. Lærerne hadde selvsagt alltid rett. Barn og ungdom med egne oppfatninger og «nesevise» spørsmål til autoritetene, tåltes ikke. På barneskolen gikk lærerne med en stokk mellom pulten. For store «overtredelser» vanket det ris på baken, for mindre et slag over fingrene.

— Slik, sier han, reiser seg opp og plasserer et imaginært hode mellom knærne.

— De plasserte hodet ditt her, slik at de holdt deg fast, og så slo de med en stokk bakover, demonstrerer han med en imaginær stokk.

— Jeg kan fremdeles kjenne på følelsen av hvordan de gikk mellom pultrekkene med stokken, forteller han og skynder seg med å understreke at dette er en del tiår siden. Også i Frankrike har skolevesenet og oppdragelsesmetodene forandret seg.

— Skjedde det ofte, at du fikk ris, mener jeg?

— Ikke ofte. Jeg var kanskje litt «uskikkelig» fra jeg ble tenåring, for jeg hadde så mange spørsmål og var ofte uenig med lærerne. Men hovedproblemet for meg var ikke korporlig avstraffelse, men at jeg kjedet meg sånn! Jeg ble steinerskolelærer fordi jeg var svært misfornøyd med min skolegang. Skolen hadde så lite å bidra med. Jeg pugget kun fag og fikk ikke svar på spørsmålene mine.

Neste skritt for unge Daub ble et år på en folkehøyskole i Paris — for å vurdere videre utdanning. Der oppdaget han to ting: At han ville bli billedhogger, og at han ønsket å bli lærer i en skole hvor kunst er en del av læringskonseptet. Kombinasjonen kunstner og progressiv lærer pekte én vei — mot Steinerskolen. Det var faktisk en slik skole i nærheten av der han bodde, og slik fikk han erfaring med hvordan den fungerte.

— Jeg så hvordan barna hadde det i skolegården. De så lykkelige ut. Så helt annerledes enn på min gamle skole.

— Hvordan hadde det gått hvis du ikke hadde fått disse impulsene tidlig og ikke forstått hvilken vei du ville slå inn på?

— Jeg kunne ha blitt gjeter! Der jeg kommer fra i Alsace er det bondeland. Jeg vurderte å droppe ut i andre klasse på videregående og passe geiter i fjelltoppene!

— Var faren din bonde eller gjeter?

— Far jobbet i Sécurité Social, i sykekassen altså, eller en del av NAV hadde det vel vært i moderne, norske termer. Mor var hjemmeværende. Jeg vokste opp i en by med 80 000 innbyggere. Katolsk selvfølgelig. Jeg var korgutt fra jeg var syv til jeg var tretten.

— Er det ikke noe positivt å si om den franske skolen fra 40-50 år tilbake?

— Vel, kanskje autoritet og respekt, at lærerne sa Monsieur Daub til meg fra jeg var seksten? Det skapte også en form for respekt og likeverdighet at vi sa «vous» begge veier, men det var kun en ytre form. Det jeg forsøker å få til her, er også likeverdighet – men reelt, uten hierarkisk avstand.

Tynes år for år

Daub begynte på kunstskole i Sveits, og det var her han ble kjent med norske Jorunn, som han siden giftet seg med og fikk fem barn med. Jorunn er danselærer og underviser på en Steinerskole hun også, men ikke den hvor hennes mann er rektor. Selv har Bernard ikke hatt tid til å undervise de siste tre årene — og han savner det. Det er nok en grunn til at han hilser på alle elevene hver morgen — så ser han elevene sine i det minste en gang om dagen. Det blir for ensomt å sitte på kontoret og kun forholde seg til papirbunker.

Men papirbunkene blir han ikke kvitt. Den største er merket «finansiering» — et evig problem for de private skolene, slik han beskriver det.

På papiret ser det ikke så verst ut: Norske privatskoler får 85 prosent av utgiftene per elev fra Staten — i motsetning til i Frankrike og andre land hvor privat faktisk betyr hundre prosent privat. Men det norske systemet har ifølge Daub flere innbygde urimeligheter, som han mener at de rødgrønne energisk lukker øynene for.

Den ene er at det statlige tilskuddet kun er basert på antall elever. Kostnader til bygningsmasse, slitasje og utstyr er holdt utenfor. Da bygger det seg opp et etterslep som øker år for år. Selv om han betaler lærerne dårligere enn i den offentlige skolen. For det gjør han, og det synes han gjør vondt.

Den andre urimeligheten er at elevstøtten fjernes for elever med høyt fravær, etter en økonomiforskrift innført av de rødgrønne.

— Vi har mindre frafall enn gjennomsnittet i offentlig skole, men hos oss får det økonomiske konsekvenser, og ikke hos dem, sier Daub.

— Paradokset er at elever med høyt fravær trenger ekstra oppfølging og tilrettelegging fra oss, altså mer arbeid. Er det da rimelig at vi mister statsstøtte for disse elevene? Vår undervisningsform krever dessuten tilstedeværelse fysisk og mentalt, forklarer Daub.

Rettssak mot Staten

Selv om Jens gikk på Steinerskolen i sin tid og har sagt mye pent offentlig om skoletiden sin, og til tross for at mange av de rødgrønne har eller har hatt sine barn på steinerskolen, er Daub altså langt fra fornøyd med forståelsen i praksis.

En annen ekstrabelastning er det han opplever som ren forskjellsbehandling mellom hans skole og en annen privatskole med ren musikklinje — den eneste sammenlignbare linjen i landet.

Ifølge Daub er en slik ren musikklinje mye dyrere per elev enn de vanlige, kombinerte musikk-, dans-og dramaskolene, fordi den krever en-til-en undervisning. Den andre skolen, Kongshaug, har siden 2001 fått ekstra støtte for dette, per i dag 3.100.000 kroner per år. Oslo by steinerskole gikk til rettssak for å få det samme. De tapte, men har anket. Daub har regnet ut at tapet av husleiestøtte, som de fikk av Bondevikregjeringen, kombinert med frafall av inntekter for elever med for høyt fravær og det manglende tilskuddet til musikklinjen, totalt kommer på cirka fire millioner per år.

— Det var jo en rettssak, og da er det vel rettferdig. Eller kan du allikevel tolke det politisk?

— La oss si det sånn: Vi stilte kun med oss selv, med våre gode argumenter, tro på rettferdighet og det vi har råd til av juridisk ekspertise. Motparten stiller med en bråte advokater og hele statsapparatet. Enten er det politisk, eller så er i det i hvert fall umusikalsk, og dypt urettferdig. Alle tidligere opposisjonspartier i utdanningskomiteen er enige med oss. Det interessante er da at et sosialistisk flertall stanser en likhetsbehandling. Uansett fikk vi se makta på nært hold, og det var ikke noe vakkert syn. En kamp mot byråkratiske vindmøller.

— Så det var ikke så vanskelig for deg å velge farge på stemmeseddelen?

— Som jeg sa til Bård Vegar Solhjell da jeg traff ham forleden: «Jeg som er rektor på en privat skole, har ikke råd til å stemme på dere, uansett hvilken politisk ideologi jeg har. Vi som driver utenfor systemet, har små marginer. Vi gjør det fordi vi tror på noe.»

— Hva sa han da?

— Bare den vanlige svadaen! Alle liker jo steinerskolen, det sier de i hvert fall, men å gjøre noe i praksis for at vi skal overleve? Å, nei, da…

Mini-CV

  • Bernard Georges Antoine Daub (56)
  • Født: 1957 i Colmar i Alsace. Har bodd i Norge siden 1987 Sivilstand: gift med Jorunn, fem barn
  • Karriere: Utdannet billedhogger og formingslærer, var tidligere viserektor på samme skole i fire år og før det rektor på Nesodden Steinerskole i 10 år
  • Antall ansatte: 105
  • Antall elever. 470, hvilket gjør skolen til verdens største videregående steinerskole
  • Budsjett 2013: Kr 63 000 000

Flere artikler Pluss ikon