Artikkel DN 21 november 2017

Master JA, men størst av alt er kjærlighet!

Mari Reges kronikk i DN 3. november 2017 setter fokus på en viktig side av elevenes skolehverdag. Det er lærerens samspill med elevene som betyr mest for elevenes læring. Hun henviser til ulik faglitteratur og ulike kartleggingsverktøy som bekrefter det. Dette er ikke noe nytt, men det er oppsiktsvekkende at en så velkjent og erfart virkelighet ikke vies mer plass i debatten om fremtidens skole og lærerutdanning. Den nylig publiserte rapporten fra Mette Løvgren ved Nova, som konkluderer med at 1 av 5 barn gruer seg til å gå på skolen, er en ny bekreftelse på at problemet ikke er løst. I tillegg kommer Diseth og Førdes utredning som viser at undervisningsmetoden, særlig den utstrakte bruken av læringsmål og selvevaluering ved mange skoler, gir elevene betydelige belastninger og påfører dem sammensatte fysiske og psykiske plager. (Stortingets spørretime onsdag 8. nov.)

Samspillet mellom elev og lærer må betraktes som et av de mest gåtefulle elementene i pedagogikk. Det er ikke så vitenskapelig målbart som prøveresultater, men er avgjørende for enhver vellykket læring. Det er en realitet som elever og lærere opplever daglig, med glede eller sorg, uansett trinn. En vellykket time fører til en god og meningsfull læring, en dårlig time til det motsatte. Sannheten er nådeløs, ingen læring uten gode relasjoner.

Som innspill til eksisterende faglitteratur om relasjonspedagogikk vil jeg nevne en uttalelse fra maleren Paul Cezanne. Han ble en gang spurt hvordan han fikk til så gode portretter? Hans svar var følgende: min modell, min palett og meg selv må leve i samme takt. Overført til en pedagogisk hverdag blir spørsmålet følgende: hvordan få til en vellykket time? Svaret er når elev, fag og lærer lever i samme takt. Det er dette samspillet som må skapes på nytt hver eneste time. Det er nøkkelen til en vellykket time, en time hvor læreren løfter eleven inn i en meningsfylt læring, og hvor eleven kan forbinde seg med fagstoffet på en naturlig måte. Arbeidet med relasjon er fundamentet til enhver faglig og menneskelig vekst. Det er derfor det mest sentrale arbeid en lærer må ha fokus på, først relasjon, så fag, så vekst og så forvandling. Vurdering for læring har vist seg å være riktig metode for å ivareta slike prosesser, men den blir ofte tilsidesatt i forhold til tester og måling.

In «the the beautyfull risk of education» bekrefter G. Biesta slike tanker:

Arbeid med utdanning har en langsiktig orientering, ingen kjappe løsninger, ingen umiddelbar glede ved måloppnåelse, men arbeid som forutsetter tålmodighet og tillit, tro, håp og kjærlighet for at et annet menneske skal kunne opptre i verden på en voksen måte. Dette er risikabelt.

Disse linjene formidler tydelige perspektiv i lærerens oppgave: Det er utfordrende, risikabelt? å ivareta elevenes vekst men det er hovedoppgaven. Det krever blant annet at elevenes emosjonelle tilknytning til deres faglig opplæring og skolehverdagen tas på alvor. Kunnskap blir ikke til ferdighet uten å engasjere hele mennesket.

Elevenes mentale tilstedeværelse er også blitt en avgjørende faktor for å lykkes på skolen. De skolene som har begynt å tilby stressmestring har forstått dette. Nærvær i opplæringen og i det relasjonelle er også blitt viktig i elevenes skolehverdag. Folkehelse og livsmestring er riktig og nødvendig å vektlegge i en moderne skole, likedan klassemiljøet. Elevenes sosiale felleskap har vært i fokus de siste årene. Trivsel og tilhørighet er avgjørende for å lykkes. Den siste rapporten fra NTNU konkluderte med at vennskap helt fra barnehagen av er viktigere enn tidlig innsats for å lykkes på skolen.

Dagens store nasjonale satsning er fornyelse av fagplanen. Det er et spennende og dyptgripende prosjekt. Myndighetene fortjener ros for føringene i dette arbeidet. Involvering av kompetente fagpersoner og transparens er ivaretatt på en eksemplarisk måte. Det er historisk. Man kan allikevel spørre seg hvorfor ikke fokus på relasjonspedagogikk og lærernes relasjonskompetanse har fått større plass i denne debatten. En god faglig progresjon finner ikke sted uten trivsel, tilhørighet, trygghet og tillit uansett fagplan.

Historien om den gode læreren er velkjent, alle vet at det dreier seg om mer enn fagformidling. Den gode læreren skaper magi og realiserer undervisnings og relasjonskunst. Læringen må være et møtested mellom lærer, fag, elev, og klassen og verden for å få en relevant betydning.

Parallelt med denne store pedagogiske fornyelsen har regjeringen vedtatt å føye til kjærlighet i barnevernsloven. Det bør ikke levnes noen tvil om at enhver pedagogiske fornyelse bør ha samme utgangspunkt.

G.A. Daub

Rektor ved Oslo by steinerskole

Artikkel DN 21 november 2017

Flere artikler Pluss ikon