Fritt skolevalg en menneskerett i et demokratiske samfunn

I sin tale til FN i 1988 formidler Mikhail Gorbatsjov følgende erkjennelse «Valgfrihet er et universelt prinsipp som det ikke bør være noe unntak fra. Vi har ikke kommet frem til å fastslå dette prinsippets uforanderlighet bare gjennom gode hensikter. Vi har funnet fram til det gjennom en upartisk analyse av vår tids objektive prosesser»

Både valgkampen og den pågående debatt om Osloskolen viser at en slik erkjennelse ennå ikke har slått rot i det moderne demokratiske Norge. Det må betraktes som oppsiktsvekkende. Politiske standpunkter og pedagogiske innlegg som at «felles skole er fremtidens skole» og at fritt skolevalg fører til økende sosiale forskjeller og segregering, er et tydelig bevis på det.

I sin kronikk i Dagsavisen 12 september skriver Ingvild Bjordal og Cecilie Haugen at valgfrihet ikke er for alle og at stykkprisordningen påvirker de strukturelle rammene for utdanning. Systemet skaper forskjellige skolevilkår både for driften av skolene og i det pedagogiske i klasserommet. Det må understrekes at systemet er likt for alle skoler både offentlige og friskoler. Virkningen av stykkprisordning er at alle skoler, både offentlige og friskoler, er i samme båt og at alle skoler må forholde seg til de elevene de får og til usikre driftsrammer i tillegg. Konkurranse mellom skolene har på et vis alltid eksistert. Skoler med et godt omdømme har vært mer attraktive enn andre. Med offentliggjøring av resultat, målinger og rangeringen av skolene har denne situasjon nå blitt forsterket. Fritt skolevalgs kredo er at foreldre eller ungdommer har rett og mulighet til å velge den skolen som passer dem best.   Kan man virkelig være imot at moderne foreldre anno 2017 gjør seg noen tanker om hvilken skole og hvilken pedagogikk som passer best for deres barns utvikling og vekst? Mener man at dette spørsmål ikke hører hjemme i en norsk familie i dag og at man som foreldre må først og frem føle seg forpliktet til å ivareta statens fellesskole? Det samme gjelder ungdommenes valg av videregående skole. Hvem er berettiget til å velge, staten eller individet? I lys av frafallstatistikken på videregående skole burde det ikke være tvil om at det frie valg har en stor betydningen for ungdommens motivasjon.

Valg av skole og utdanning må bero på frie individuelle valg, ingen stat eller politisk program har rett til å overstyre foreldrenes eller ungdommens valg. Den moralske pekefinger om svikt ovenfor felleskapet eller bidrag til segregering og økt sosiale forskjeller hører ikke hjemme som argumentasjon i et moderne demokrati.

I denne diskusjonen kan man også la seg inspirere av FN barnekonvensjon,

La meg vokse som jeg er
jeg vil vokse
som meg selv.
Ikke som mamma
ønsker jeg skal være
eller som pappa
håper jeg skal være
eller som læreren min
synes jeg skal være.
Kjære prøv å forstå
og hjelp meg å vokse
nettopp som meg selv

Disse ord burde gi enhver politiker, pedagog og foresatte klare føringer: Vårt pedagogisk oppdrag er å hjelpe barn og ungdom til å vokse som seg selv. Mor, far, lærer eller stat er forpliktet til det.

Forutsetningen for at denne vekstprosessen finner sted på best mulig måte ligger i individets selv. Like avgjørende er lærernes grunnleggende tro på elevens vekstpotensial. Ytre tiltak som tidlig innsats, felles skole, eller foreldrenes sosiale og økonomisk bakgrunn er sekundære momenter i dette spørsmålet.

Foreldre i dag må derfor kunne velge fritt fordi de skal ta vare på sitt barns individuelle behov. Ungdommen i dag må kunne velge fritt og ta utgangspunkt i sine individuelle behov og drømmer for å lykkes på videregående.

Avgjørende for alle elever er det som skjer i klasserommet. Hver skole har samme utgangspunkt, pedagogikken starter med de elevene man har, hvor de kommer fra er irrelevant. Alle skal føle seg trygge på at deres faglige utvikling og personlige modning blir ivaretatt. I tillegg kommer tilhørighetsopplevelsen. Den lar seg hverken måle, styre eller tvinge utenfra, men den er reell for alle og avgjørende for at barnet og ungdommen lykkes med sin skolegang. Den nye forskningen fra NTNU, Betydning av venner i barnehage og skole, konkludere også med det. Venner er viktigere enn tidlig faglig innsats i barnehage og skoler.

Et siste bidrag til dette spørsmål er NIFUs rapporten om skolebidragsindikator i videregående skoler. Uansett hva man nå mener om Osloskolen, bekrefter rapporten at en god pedagogikk utjevner sosiale og faglige ulikheter. Arv og miljø spiller en mindre rolle enn skolens naturlige arbeid med å løfte alle elever.

Til slutt vil jeg henvise til den ny overordnet del av læreplanen, Verdier og prinsipper for grunnopplæringen er inkludering, demokrati, likeverd, likestilling, kritisk tenkning og etisk refleksjon. Et logisk resultat av slike idealer kan ikke bli annet enn en samfunnsborger som fritt velger skole og pedagogikk.

Fritt skolevalg hører til vår tids objektive prosesser.

 

Bernard Daub
Rektor ved Oslo by steinerskole

Dagsavisen 28. september 2017

 

 

 

Flere artikler Pluss ikon